DnB NOR Bank får klar kritikk av Oslo forliksråd i to rettskraftige dommer om manglende betaling av misligholdt kredittkortgjeld. Bankens kunde hadde etablert en betalingsordning for gjelden, og fordelte hele sitt overskudd til kreditorene. Likevel ble kravene på de to kredittkortene sendt til inkasso, og senere til forliksrådet.

"Det eneste klager kunne oppnå ved å sende kravet til inkasso, var å påføre innklagede ytterligere omkostninger som forsterket gjeldsproblemene. Dette fremstår ikke som noen aktverdig grunn for inkassopågang", skriver forliksrådet i de to identiske dommene. Bankens kunde slapp å betale inkassosalærene på tilsammen 12 986 kroner, og banken måtte dekke sine egne omkostninger, både til inkassobyrået og forliksrådet.

I dommene fremgår det at skyldner hadde ca. 540 000 kroner i usikret og uprioritert gjeld som var misligholdt, i hovedsak kortgjeld. DnB NOR Bank hadde tilgode tilsammen 43 897 kroner pluss renter. Gjelden var så høy at den ikke var mulig å betjene på normal måte, uten spesielle nedbetalingsordninger og avtaler med kreditorene. Skyldner var i fast arbeid, bodde i leiet bolig av nøktern størrelse, og eide ikke formuesgjenstander som var egnet til utlegg. Med bistand fra Gjeldsoffer-Alliansen hadde skyldner etablert en betalingsordning hvor han betjente kreditorene med forholdsmessige månedlige avdrag. Han benyttet den livsoppholdssats og beregningsmåte som Namsmannen i Oslo anvender ved utleggstrekk for å komme fram til overskuddet. Av de åtte kreditorene var det bare DnB NOR Bank som ikke aksepterte denne betalingsordningen.

IKKE SÆRBEHANDLING

Forliksrådet skriver i sine merknader at skyldners inntektsforhold og betjeningsevne er godt dokumentert, og legger til grunn at slik dokumentasjon også ble stillet til bankens disposisjon før kravet ble sendt til inkasso. Forliksrådet mener det er bevist at skyldner, gjennom de betalingsordninger og avtaler som er etablert, har gjort det han evner for å betjene sine fordringshavere.

"Det fremgår av forarbeidene til gjeldsordningsloven at lovgivers intensjon er at flest mulige betalingsordninger skal etableres utenfor retts- og namsmannsapparatet, ved frivillige ordninger mellom partene. For at slike ordninger skal komme i stand er det nødvendig at enkeltkreditorer med uprioriterte krav, uten spesiell sikkerhet, ikke blokkerer løsningene gjennom krav om særbehandling", skriver retten.

ALVORLIGE KONSEKVENSER

Oslo forliksråd påpeker i dommene at skyldner etter dekningsloven har rett til å beholde en så stor del av sin egen inntekt som er nødvendig for økonomisk å kunne underholde seg selv og sin husstand. Selv om dette prinsippet gjelder ved tvangsinnfordring er det rimelig det blir lagt til grunn også ved frivillige og utenrettslige betalingsordninger, særlig når gjelden er så stor som i dette tilfellet. Forliksrådet påpeker også at hensynet til likebehandling av kreditorene må ivaretas.

Forliksrådet bemerker at hvis skyldner velger å betale hele gjelden til banken straks, slik banken krever, blir konsekvensen at den utenrettslige ordningen ikke kan gjennomføres, at skyldner må begunstige banken på bekostning av de øvrige kreditorene og/eller at skyldner må benytte dekningsfrie midler for å betjene gjelden til banken. I et slikt tilfelle vil skyldner ikke ha midler igjen til husleie og livsopphold. Dette vil gi til dels alvorlige konsekvenser for skyldner. Disse konsekvensene er vesentlig mer alvorlige enn at nedbetalingen tar lenger tid enn opprinnelig avtalt.

KAN IKKE TVINGES

Forliksrådet kan likevel ikke se at det foreligger noen rettshjemmel for å stadfeste betalingsordningen og tilsidesette den opprinnelige avtalen som er inngått mellom partene. En nedbetalingsordning må, selv om den baseres på dekningslovens prinsipper, være frivillig og gjensidig bekreftet av partene for at den skal være bindende. Innklagede må derfor bli å dømme til å betale det erkjente kravet innen den oppfyllelsesfrist som er fastsatt i tvistemålsloven. "Det er likevel rettens vurdering at dersom det foreliggende krav blir fremsendt til namsmannen med begjæring om utleggstrekk i lønn m.v., vil denne begjæringen formodentlig ikke bli tatt til følge fordi skyldneren allerede gjør hva denne evner for å betjene sine fordringshavere, og ikke utilbørlig begunstiger noen av dem. Av dette følger at innklagede under omstendigheter som dette, når en enkeltkreditor motsetter seg betalingsordningen, kan dømmes til oppgjør, men at han ikke kan tvinges", heter det i premissene.

Til spørsmålet om inkassosalær skriver Oslo forliksråd at skyldneren plikter å erstatte fordringshaverens nødvendige omkostninger ved utenrettslig inndriving. Omkostningene kan ikke kreves erstattet dersom skyldneren har innsigelser som det er rimelig grunn til å få vurdert før inndriving blir satt i verk. Videre kan omkostningene ikke kreves erstattet hvis det er åpenbart at inkassopågangen ikke vil føre fram. Lovens krav er altså ikke bare at de utenrettslige saksomkostningene er påløpt. De må også være nødvendige.

DOBBELT OPP

Retten bemerker at banken har fremsendt to ulike inkassosaker på skyldner, og at begge er knyttet til samme type mellomværende. De to sakene er sendt til inkasso på samme tidspunkt, og betalingsoppfordringene i de to sakene er datert på samme dato. Videre er forliksklager på de to sakene tatt ut på samme dato, av samme saksbehandler. De to forliksklagene er videre behandlet samtidig i forliksrådet, i samme møte. Denne måten å opptre på innebærer at banken påfører skyldner dobbelt opp med salær og omkostninger. Retten påpeker at de to delkravene under slike omstendigheter skulle vært slått sammen til et, slik at kun ett inkassosalær påløp.

Avgjørende for omkostningsspørsmålet i den foreliggende sak er imidlertid at det "etter rettens oppfatning ikke var nødvendig å oversende kravet til inkasso", skriver forliksrådet. Slik pågang kunne ikke føre til raskere oppgjør, ettersom gjelden allerede ble betjent så langt innklagede evnet. Dette var banken kjent med, og det var også gitt opplysninger til banken slik at denne kunne forsikre seg om at den forholdsmessige betjeningen var korrekt.

IKKE AKTVERDIG GRUNN

Pågangen var heller ikke nødvendig for å avbryte foreldelse, eller for å oppnå et tvangsgrunnlag. Dette fordi skyldner allerede før inkasso hadde erkjent kravet, delbetalt kravet og tilbudt seg å undertegne et gjeldsbrev. Det eneste banken kunne oppnå ved å sende kravet til inkasso, var å påføre skyldner ytterligere omkostninger som forsterket gjeldsproblemene. "Dette fremstår ikke som noen aktverdig grunn for inkassopågang. Salær til inkassobyrået anses således ikke som en nødvendig utenrettslig saksomkostning, og idømmes derfor ikke," heter det i domspremissene.

De to dommene er ikke anket, og er derfor rettskraftige.


Bakgrunnsstoff:

Les dekningslovens pgf. 2.7, fjerde ledd (Lovdata)
Les notat fra Namsmannen i Oslo, april 1999 (pdf-dokument)
Les dommen fra Oslo forliksråd, november 2004 (pdf-dokument)

 

Om oss

Gjeldsoffer-Alliansen (GOA) er en organisasjon av gjeldsofre som arbeider for å hjelpe andre gjeldsofre. Leder i GOA er Bengt Scheldt.

GOA ble stiftet i 1991 og har ca. 700 medlemmer.

I Gjeldsoffer-Alliansens formålsparagraf står det:

«Gjeldsoffer-Alliansen er en ideell og allmennyttig organisasjon hvis formål er å hjelpe gjeldsoffere, sette søkelys på deres problemer og arbeide for å forbedre aktuelle lover. Organisasjonen skal arbeide for å spre kunnskap om gjeldskrisens konsekvenser for samfunnet på kort og lang sikt.

Et gjeldsoffer defineres som en privatperson med en gjeldsbyrde han/hun i utgangspunktet greide å betjene, men som på grunn av forhold vedkommende ikke har vært herre over er blitt umulig å betjene i overskuelig fremtid.
Organisasjonen er nøytral i forhold til partipolitikk og livssyn.»les mer

Gjeldsoffer-Alliansen (GOA)

Hvordan kontakter du GOA?

Vår post- og besøksadresse er:

  • Pilestredet 17
    0164 Oslo.

Besøk kun etter timeavtale! Vi har stor pågang.

  • +47 22 36 30 59
  • Kontoret er åpent 09 - 16.
  • Vi leser alle meldinger vi mottar, men av kapasitetshensyn må vi prioritere å besvare våre medlemmer.