Hvilket yrke er det mest umoralske? Rett og slett det aller verste? Verre enn halliker og alfonser, narkopushere og postordresvindlere, reklamefolk og journalister? Jeg og min nærmeste familie har hatt sommeropplevelser som gjør svaret krystallklart: Inkassokongene er verst, skriver Ingebrigt Steen Jensen i et innlegg i Vårt Land. I alminnelig jus er det et prinsipp om bevisbyrde, om rimelig tvil, om at det er bedre at ni skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. I inkassokongenes rike er alt snudd på hodet. Bevisbyrden er omvendt - det er min mor Ingebjørg som må bruke dager på å lete kvitteringer, gå i banken, sjekke og ringe. Og det er åpenbart bedre at ni uskyldige blir truet og fakturert, enn at én skyldig går fri, skriver han.

Inkassokongene er verst

Fra VÅRT LAND - lørdag 11. august 2001

Hvilket yrke er det mest umoralske? Rett og slett det aller verste? Verre enn halliker og alfonser, narkopushere og postordresvindlere, reklamefolk og journalister? Jeg og min nærmeste familie har hatt sommeropplevelser som gjør svaret krystallklart: Inkassokongene er verst.

Av Ingebrigt Steen Jensen (45), far, tekstforfatter og reklamemann

Selv torpedoene kommer høyere opp på moralens yrkesvalgliste. Torpedoer har, så vidt jeg forstår, redelighet nok til å banke på døra til folk nattestid og deretter til å banke på folka, hvis de har vært dumme nok til å stifte gjeld i den slags miljøer. De kommer i egen person, med ansikt og slåsshanske, og tar risikoen for å få seg en på tygga sjøl. De er inkassobransjens ærlige ansikt, avkledd den sminke som ellers legges på i tykke lag i form av betalingsoppfordringer, notifikasjoner og forslag om innbetaling med befriende virkning.

Men realitetene er noen ganske andre. For ikke å skjære alle til blods over kongerikets sløveste kam, skal jeg riktignok ta to forbehold: For det første at det sikkert finnes noen notoriske unnalurerer og svindlere i Norge som med glatt ansikt ikke gjør opp for seg og fortjener å bli tatt hardt. Og at det sikkert også i denne bransjen er forskjeller mellom selskapene. Men utskuddene er så mange at inkassobransjen for sin egen skyld snarest burde rydde opp, før vi stevner hele gjengen kollektivt for krigsforbryterdomstolen i Haag.

Før vi tar detaljene i de familiære opplevelser i all deres gru, litt om inkassobransjens ideologiske og moralske grunnlag. I bunnen ligger det et åpenbart prinsipp om at folk skal betale for seg, og hvis de ikke gjør det, må de minnes om saken og betale renter for forsinkelsen. Så langt alt vel.

Deretter blir det verre. Først kommer de såkalte salærer, altså regningen for å sende ut regningen påny. I mitt ferskeste eksempel var dette på intet mindre enn 655 kroner, ingen liten sum for å printe ut et brev og frankere det. Reklamefolks timepriser blir latterlige i forhold.

Nå er altså følgende prinsipp i virksomhet: Hvis et menneske har dårlig råd og ikke makter å betale en regning i tide, skal problemet løses ved å øke regningen kolossalt.

Så kommer truslene. «Kravet rapporteres til kredittopplysningsbyråer..» - det vil si at hvis du ikke snarest betaler, skal vi sørge for at din kredittverdighet blir ødelagt, slik at det blir vanskelig for deg å få lån etc. i årene fremover.

Nå blir fristen for betaling svært interessant. I sommer har jeg fått inkassovarsel, datert den 6. juli (ingen dum dato, for øvrig. Da er jo hele det norske folk på ferie, med fristen for betaling satt svært romslig, ettersom neste brev, der inkassosalæret var påløpt med de før nevnte 655 kronene, ikke ankom før 9. juli, altså hele tre dager etterpå. Mine nærmeste på jobben forteller meg at dette ikke er et særsyn, men snarere en signifikant tendens: Alle betalingsfrister blir kortere og kortere, alle salærer høyere og høyere, alle trusler sterkere og sterkere.

Legg så til at mange av inkassokongene driver sin virksomhet etter et prinsipp der de KJØPER den såkalte fordringen fra et eller annet firma - ofte et konkursbo - for en billig penge, før de setter inkvisisjonsritualene i gang. En strålende karriere. En levevei som må oppleves meningsfylt og givende. Et godt sted for den som vil jobbe seg opp og frem, og som har som mål å avansere på den moralske rangstige og kanskje en dag kunne bli hallik eller heroinselger.

Min mor Ingebjørg er et ordensmenneske som betaler sine regninger punktlig og som dessuten tar vare på kvitteringene. Hun leide en gang en bil og vi ble enige om å spleise på regningene. Senhøstes i fjor gikk bilfirmaet konkurs, leien overtatt av et nytt selskap og alt betalt på vanlig måte videre.

Nå har konkursboet åpenbart havnet i andres hender, nærmere bestemt et selskap som heter Westbroker og som visstnok (jeg finner det van-skelig å tro, men dog) er eid av SR Bank, altså en stor og tilsynelatende ordentlig bank. Disse har sendt konkursboet videre til et selskap som heter Bonitet, som igjen har sendt det videre til Inkassosentralen, og disse har presentert min mor for noen «ubetalte leiebeløp», titulert «Verksteds-faktura» fra et og to år tilbake, og meg for et beløp fra november 1998. Ingen av oss har mottatt noen betalingspåminnelse fra utleier, men pytt, pytt.

Brevet fra Inkassosentralen, denne institusjon som truer folk for manglende orden i sakene, fremstår ordrett slik: «Beløpet kan innbetales på nedestå innen 23.7.2001. Eventuelle forsl saklige innsigelser må foreligge i frist. Fullstendig oppstilling over krave forespørsel.» Gratulerer så meget.

Ingebjørg er ikke av den lettskremte sorten. Gadd vite hvor mange andre mennesker, unge og særlig gamle, som hver dag mot-tar lignende tullball og lar seg skremme til å betale? Ingebjørg går derimot i banken og finner ut at hun, ja visst! har betalt disse regningene tidligere, på krona på dato. Konfrontert med en forholdsvis sint voksen dame ber Bonitet/Inkassosentralen henne om «å glemme hele greia».

Men det er altså ikke glemt. På telefonisk forespørsel svarer en ytterst elskverdig hr. Rugland i Inkassosentralen at han ikke aner når bilutleieren gikk konk, at boet er «fullt av tull og tøys», og at de sendte ut inkassovarslene for å se hva som var tøys og hva som ikke var det. En utmerket måte å rydde opp på, spør du meg. Vi aner ikke hva som er riktig og hva som er galt, men i stedet for å ta bryderiet med å finne ut av det, sender vi rubbel og bit til inkasso, har de trolig tenkt. Og lagt til i sitt stille sinn: Vi vet jo hvor mange som blir redde, som ikke har tre år gamle kvitteringer for hånden, som ikke har tid til å leke detektiver, og som derfor kommer til å betale selv om de har betalt fra før. Hi-hi.

I alminnelig jus er det et prinsipp om bevisbyrde, om rimelig tvil, om at det er bedre at ni skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. I inkassokongenes rike er alt snudd på hodet. Bevisbyrden er omvendt - det er Ingebjørg som må bruke dager på å lete kvitteringer, gå i banken, sjekke og ringe. Og det er åpenbart bedre at ni uskyldige blir truet og fakturert, enn at én skyldig går fri.

Herlig tanke, gutter! Når min sønn en dag skal ut i yrkeslivet, og forteller meg at han lurer på en karriere i inkasso, skal jeg ikke stille meg avvisende. Et sted må man jo begynne. Ikke alle kan bli halliker med én gang.

Gjengitt med velvillig tillatelse fra Nationen

Relaterte artikler!

 
Cron Job Starter