Gjeldsofres hverdag er vanligvis preget av mye alvor, det samme gjelder for oss på GOAs kontor. Men selv her opplever man, eller hører om morsomme episoder, og de vil vi gjerne dele med dere. Er det noen som har noen gode historier i samme gate, hører vi gjerne fra dere.

Frysing av renter
Et gjeldsoffer hadde hørt at det var noe som kalles frysing av renter. Dette skulle visstnok være fine saker for dem som hadde mye gjeld, og dette ville han prøve. Hvorpå en bunt inkassovarsler ble behørig lagt i fryseboksen ...

 

Si det med blomster
En dame oppsøkte kommunens økonomiske rådgiver for å få hjelp. Total gjeld var ikke overveldende stor, men den var fordelt på mange kreditorer. Bl. a. gjaldt spesielt mange poster kjøp av blomster.

Det viste seg at damen hadde en form for mani på dette punktet, og rådgiveren sørget for at hun fikk terapi for dette problemet. I tillegg ordnet han opp i gjeldsproblemene.

Etter en tid fikk rådgiveren telefon fra damen, hvor hun takket ham for hjelpen, og synes at han fortjente noen blomster ...

 

Humor i Fru Justitias hus
Mange tror kanskje at en rettsbygning er befolket utelukkende av grå, dystre personer med nesene fordypet i støvete lovbøker. Dette kan bestemt avkreftes. Humoren blomstrer her som på andre arbeidsplasser, og vi bringer noen eksempler fra Tinghuset i Oslo:

 

«Loven gjelder også i Oslo»
Namsretten hadde gjennom en rekke saker fått innsigelser fra Oslo kommune, fordi ordningene ikke var i samsvar med den såkalte «Oslo-modellen» for løsning av gjeldssaker, der kommunen var kreditor. Namsretten tok ikke hensyn til disse innsigelsene, men kommunen fortsatte og fortsatte med sine protester.

Til slutt er det en dommer som ikke kunne dy seg lenger, men som skrev i kjennelsen : «Retten vil bemerke at de lover Stortinget gir, må antas å være bindene også for Oslo kommune.»

 

Livsopphold til hund
En skyldner hadde tatt med i forslaget livsopphold til hund kr. 50 pr. måned. Dommeren hadde ikke helt sansen for dette tillegget, og skyldneren gikk i rettsmøtet med på å stryke livsoppholdet til hunden. Deretter ble forslaget stadfestet.

 

De ukjente personer
En mann i Oslo hadde leid ut en leilighet. Etter en tid mente han at det uten samtykke var flyttet inn ytterligere to personer, og ville ha nams­mannens hjelp til å få disse kastet ut.

Namsmannen oppsøkte leiligheten, og ganske riktig, under ringeklokken sto det to uten­landske navn. Navnene ble behørig notert, og prosessen startet.

Etter en del arbeide oppdaget man imidlertid at de to saksøkte utenlandske personene som angivelig sto oppført ved callinganlegget ikke eksisterte. Det man trodde var navn:

Gomfa Brisha og Kengele Haifany Kasi betydde oversatt til norsk: «Bank på, ringeklokken virker ikke.»

 

Frykten for namsmannen
Det var en gang en hest som var ute og gikk en tur. Etter en stund tok han igjen en snegle, som sneglet seg frem det beste den kunne. Hesten, som var en hyggelig hest, stoppet og spurte om grunnen til det store tempoet. Sneglen var helt fortvilet og peste frem: - Jo du skal høre at namsmannen er etter meg. Du vet jo at jeg har hus, og kona har hus, og onga har hus, så jeg må se til å komme meg unna.

Ja, dette skjønte naturligvis hesten. Han takket farvel til sneglen og fortsatte på sin vei. Etter en stund møtte han en bjørn, som løp det han maktet. Hesten spurte medfølende om hvorfor han løp så fort. Bjørnen svarte: - Jeg har namsmannen etter meg. Ettersom jeg har pels, og kona har pels og ungene har pels, så må jeg passe meg.

Nå fikk hesten angst for øvrigheta han også og begynte å løpe. Men så sanset han seg, stoppet opp og spurte seg selv: - Hvorfor løper jeg egentlig? Jeg er jo blakk, kona er blakk og ungene er blakke, så meg kan ikke namsmannen gjøre noe ...

 

En sann historie
For en del år siden skulle Egil Rokhaug, jurist i Barne- og familiedepartementet, holde kurs for lensmenn og rådgivere i Gudbrandsdalen. Kurset fant sted på en veikro, som hadde både matservering og konferanserom. Kurset forgikk etter oppskriften frem til lunsj. Etter en hyggelig lunsj, tok Egil en «innpiskerrunde» i serverings-lokalet for å få kursdeltagerne tilbake til kurset: « - Kom igjen her nå».

Vel tilbake i konferanserommet, gjorde Egil seg klar til å fortsette kurset. Da ble han oppmerksom på at deltagerantallet hadde økt kraftig. En liten undersøkelse brakte raskt for dagen at en del vanlige lunsjgjester, bl.a. en halv busslast tyske turister, hadde fulgt Egils oppfordring ...

 

Sjeldne penger
Huset unge pode hadde via en kamerat blitt interessert i myntsamling. Etter hans første møte i den lokale numismatikerforening, kommer han gledesstrålende og spent hjem og spør sin far: - Pappa, har du noen sjeldne penger? - Jada, sier faren, -alle pengene jeg har er sjeldne!

Relaterte artikler!