Foreningen Fattignorge mener kommunal gjeldsrådgivning ikke fungerer. En lang rekke kommuner sier de ikke har ressurser til å gi tilbudet. Nå lover de alle gjeldsofre gratis hjelp.  Men et slikt tilbud finnes allerede. Bengt Scheldt har i en årrekke vært leder for Gjeldsoffer-Alliansens.  Vi har laget dette portrettintervjuet med idealisten Bengt Scheldt:

- Har du sett filmen om Max Manus. Den er skikkelig menneskelig.”

Bengt Scheldt tar imot oss på Gjeldsoffer-Alliansens kontor i Pilestredet i Oslo sentrum.

”I denne sofaen har det sittet professorer, høyesterettsadvokater, høyere offiserer i forsvaret, politiledere og næringslivsledere. Ikke minst mange som har drevet med mindre bedrifter. På 90-tallet stengte mange bedrifter dørene. Alle, fra visergutter til toppledere mistet jobbene sine. Mange fikk problemer,” sier han.

Så peker han mot en stasjonær pc-skjerm. ”Ser du bak skjermen der,” spør han. ”Der står en tørkerull. Den har vært brukt av mange kvinner og menn. Mange kommer ofte hit med bæreposer med uåpnet post. Vi tømmer brevene utover bordet og begynner å åpne. Da spruter det ofte noen tårer. Og dette ler bare inkassobyråene av.”

Den siste setningen serveres med trykk. Bengt Scheldt er vred på inkassobyråene, og føler for ofrene. Han er hard med de harde. Menneskelig, tenker vi. Max Manus var menneskelig. Det er det han er Bengt Scheldt også, menneskelig.

Det finnes en håndfull av disse menneskene, som står på hele døgnet for å hjelpe andre. De er aldri rike. Pengene brukes jo på andre, eller på den organisasjonen de støtter. De er ofte fulle av energi, som de bruker på å slåss mot en byråkratisk vindmølle som ville kappet hodene av de fleste andre. De tar seg aldri betalt utover det de trenger for å dekke utgiftene.

Hva er det som driver disse menneskene, når det åpenbart ikke er rikdom og en drøm om luksus? Hva er det som driver Bengt Scheldt?

Han tar seg dårlig betalt som leder for Gjeldsoffer-Alliansen, så penger kan det ikke være. PR-trang kanskje? Han liker å være i media? Vil gjerne bli kjendis?

”I det siste har jeg brukt alt for mye tid til å prate med media,” sier han, ”men det har vært nødvendig for sakens skyld. Jeg liker ikke å fokusere på meg selv, men media oppsøker deg ikke hjemme i sofaen. Det er nødvendig å oppsøke media for å forklare hvor alvorlige konsekvenser finanskrisen nå begynner å få,” sier han.

PR-kåt er han ikke. Bengt Scheldt kvier seg for å fortelle om seg selv. Jeg må hale ut av ham at han har vært gift, har to barn og bor i Moss. Mer om hans privatliv er det ikke mulig å trekke ut, bortsett fra bakgrunnen for at han har engasjert seg i Gjeldsoffer-Alliansen.

Bengt Scheldt har hatt gjeldsproblemer selv, men klart seg uten gjeldsordning. ”Jeg er ikke noe klassisk gjeldsoffer,” sier han. Så nøler han litt: ”Eller kanskje det nettopp er det jeg er.”

Gjeldsoffer-Alliansens leder beskriver seg som et i utgangspunktet klassisk A4-menneske. Han hadde hus, hjem og familie og tilsynelatende en stabil økonomi, inntil firmaet han hadde jobbet for i halvannet år ble nedlagt og 40 mennesker ble satt på gaten. Han hadde under 300 000 kr i gjeld, men hadde drevet eget firma i ti år før han gikk over i fast stilling. Dermed fikk han bare småbeløp i ledighetstrygd. I Norge straffer det seg å være selvstendig næringsdrivende.

”Da begynte moroa, altså,” forteller Bengt Scheldt og kikker ivrig opp på reporteren.

Plutselig oppdaget han at bankfunksjonærene ikke er like blide og hyggelige når de skal kreve inn gjeld, som når de skal låne ut penger:

”Jeg opplevde en veldig arrogant holdning fra den banken jeg hadde vært kunde hos i 25 år. I tillegg prøvde banken å bløffe meg, på tomannshånd. I ettertid har jeg hørt noen hundre tilsvarende historier. Det gjorde meg veldig forbannet. Jeg mente jeg hadde vært en brukbar samfunnsborger i alle år, og så får jeg den derre der, altså.”

Gjelden på 300 000 kr var nok til at banken ville ta huset. Men Bengt ga seg ikke. Etter to år med minimale dagpenger og kontinuerlig krangling med banken, klarte han å få til en ordning om tilbakebetaling, slik at han berget huset.

I 1993 smilte lykken litt til Bengt Scheldt igjen. Han fikk et tre måneders engasjement med prosesskontroll hos Borregaard. Det ble utvidet og varte i to år.

Etter disse to årene med gode inntekter var gjeldsproblemene over for Bengt Scheldt. Han hadde til og med klart å legge seg opp en del penger. Men selv om de økonomiske problemene var over, hadde han ikke glemt sin nyervervede kunnskap bankvesenets bakside.

”Når krisen kom var det ingen nåde, og liten forståelse,” sier han.

Han begynte å hjelpe tidligere kollegaer som hadde gjeldsproblemer. Deres historier gjorde ham ikke mildere stilt overfor bankene. Ja, så sint på bankvesenet var Bengt Scheldt blitt at han ikke bare meldte seg inn i den nystartete Gjeldsoffer-Alliansen, men også sa seg villig til å bli leder. I starten drev han sågar organisasjonen uten lønn, og levde av de oppsparte midlene.

Det hjalp nok også på kamphumøret at daværende statsråd Grete Berget i 1992 uttalte på TV at alle gjeldsofre var noen rotehuer og surrebukker.

”Det provoserte meg like mye som Quislings tale 9.april,” sier han, åpenbart med Max Manus- filmen i bakhodet. ”Vi skvatt i stolene, og begynte å ringe rundt til hverandre,” sier han. I kveldsnyhetene var intervjuet borte, og Grete Berget har ikke vedgått seg uttalelsen, men enten hun nå uttalte seg gjennomtenkt, ordene ble misforstått, eler hun forsnakket seg: Gjeldsofrene kommer aldri til å glemme.

”Har du snakket med Grete Berget etter dette?”

”Nei. Det vil jeg ikke. Men jeg har snakket med de fleste som har vært ansvarige statsråder for våre saker etter henne,” svarer Bengt Scheldt.

”Men er det ikke i en viss grad selvforskylt at en person får gjeldsproblemer?”

Den kjøper ikke Bengt Scheldt. Han mener det finnes hele skalaen av skyld og uskyld. Livet er av og til flaks og uflaks, ikke bare dyktighet og udyktighet.

Gjeldsoffer-Alliansen definerer et gjeldsoffer som ”en privat person med en gjeldsbyrde som vedkommende i utgangspunktet klarte å betjene, men som på grunn av forhold som vedkommende ikke selv er herre over er blitt umulig å betjene i overskuelig fremtid.”

”Vi har ikke patent på ordet, men det er vår definisjon. Gjeldsslave er noe annet. Da en avis begynte å skrive om ungdom med mobiltelefonregninger på 10-15 000 kroner og kalte dem ofre, ringte jeg avisen og ba den heller bruke et annet ord. Du er ikke gjeldsoffer ved å skylde 10-15 000 kroner. På samme måten som du neppe kan kalles et voldsoffer dersom du frivillig går i bokseringen mot Mike Tyson,” sier Bengt Scheldt. Han understreker at ingen har krav på hjelp fra Gjeldsoffer-Alliansen, men legger til:

”Men vi prøver å hjelpe alle. Vi prøver ikke å leke dommere her.”

Etter hvert er det blitt mange som trenger hjelp. Gjeldsoffer-Alliansen får noen tusen henvendelser hvert år, og antallet har steget kraftig det siste halve året.

”En del er virkelig ute og kjører. Tenk deg et ektepar med to gode stillinger og høy samlet inntekt og en dyr, men ikke urimelig dyr bolig i forhold til inntekten. Begge mister jobben. Det er finnes mange eksempler på at det har skjedd. Dagpengesatsene er seks ganger grunnbeløpet i Folketrygden. De risikerer da å få redusert sin inntekt til 40-50 prosent av det den var tidligere. En ufaglært får gjerne beholde 70 prosent av den tidligere inntekten. Det er folk med gode stillinger og høye lønninger, som rammes hardest. Og aller hardest rammes bedriftseiere som ikke får dagpenger, og må gå den tunge veien til sosialkontoret. Mange mister boligen og blir stående uten nåla i veggen,” forteller Gjeldsoffer-Aliansens leder.

”Hvordan reager ledere i gode stillinger som plutselig er uten jobb og uten penger?”

”Du får en følelse av at ryggsekken du bærer på deg blir stadig tyngre for hvert skritt, på grunn av rentene du pådrar deg. Du føler deg helt ute av stand til å gjøre noe med det. Det fører til en kombinasjon av psykiske og fysiske problemer. I England snakker man om ”finansfobi”, og fallet føles størst for ledere. Jeg holder kurs på attføringsbedrifter og møter ofte arbeidsledige gjeldsofre med mørke dresser og stresskofferter. Det er mange på Oslo Vest som forlater sin bolig om morgenen til samme tid som var vanlig da de var i arbeid, og med den samme dressen. De forsøker å holde sine problemer skjult for naboene. I kofferten har de matpakken. De går på arbeidskontoret eller attføringsbedriften hvor de kan sitte og søke etter jobber.”

Bengt Scheldt forteller om to naboer som møtte hverandre på et attføringskurs. Etter at de hadde utvekslet de første fårete blikkene, stakk de hodene sammen, og kort tid senere startet de en bedrift sammen. Det finnes solskinnshistorier.

Gjeldsoffer-Alliansen jobber ikke bare med å hjelpe gjeldsofre. Bengt Scheldt er også opptatt av at problemene må forebygges. Han driver aktiv påvirknings- og informasjonsarbeid overfor de politiske miljøene. Han er fornøyd med å ha bidratt til å presse gjennom en ny lov som fra og med januar 2009 pålegger bankene frarådningsplikt.

”Frarådningsplikten har tidligere ikke gjeldt for banker, og regjeringen foreslo opprinnelig at den bare skulle gjelder i forbindelse med kausjonister. Nå er det vedtatt at det skal gjelde frarådningsplikt også i forhold til lånekjøpere i bankene. Det er et betydelig fremskritt,” sier han.

For Bengt Scheldt har ikke mye tillit til bankene:

”Jeg ble litt ”vonbråten” da jeg så hva staten gjorde før jul. For andre gang kausjonerte de ut for bankvesenet. Uten å komme med krav om at bankene må behandle folk med problemer på en anstendig måte.”

Og Bengt Scheldt er heller ikke begeistret for private gjeldshjelpere:

”Disse firmaene har dukket opp som paddehatter de siste månedene, for å sko seg på mennesker i nød. Jeg vil ikke kalle dem hjelpere i det hele tatt. Vi har en svarteliste på vår web-side over dårlige gjeldsrådgivere. En av dem gikk til retten for å bli strøket av listen. Vi vant i Høyesterett,” sier han, og gir oss følgende eksempel:

”Et firma som kalte seg gjeldsrådgivningsfirma tok betalt 150 000 kr for å samle en gjeld på 125 000 kroner på et sted, og for å få den refinansiert. Vi sendte klage til forbrukerombudet, som sjekket med Kredittilsynet. Utlånsfirmaet fantes ikke på noen lister.”

Mennesker i nød skal ikke misbrukes. Det må bli vanskeligere å få lån. Bankene bør ha frarådningsplikt og opptre forsvarlig og anstendig. Folk bør ikke bruke kredittkort. De som får problemer skal få hjelp og rettleding. I alle fall fra Gjeldsoffer-Allansen. Det er sum slik Bengt Scheldt tenker. Max Manus var menneskelig. Det er også Bengt Scheldt.   

http://www.frie-ytringer.com/2009/09/21/bengt-scheldt-gjeldsofrenes-st%C3%B8ttespiller/

 

Om oss

Gjeldsoffer-Alliansen (GOA) er en organisasjon av gjeldsofre som arbeider for å hjelpe andre gjeldsofre. Leder i GOA er Bengt Scheldt.

GOA ble stiftet i 1991 og har ca. 700 medlemmer.

I Gjeldsoffer-Alliansens formålsparagraf står det:

«Gjeldsoffer-Alliansen er en ideell og allmennyttig organisasjon hvis formål er å hjelpe gjeldsoffere, sette søkelys på deres problemer og arbeide for å forbedre aktuelle lover. Organisasjonen skal arbeide for å spre kunnskap om gjeldskrisens konsekvenser for samfunnet på kort og lang sikt.

Et gjeldsoffer defineres som en privatperson med en gjeldsbyrde han/hun i utgangspunktet greide å betjene, men som på grunn av forhold vedkommende ikke har vært herre over er blitt umulig å betjene i overskuelig fremtid.
Organisasjonen er nøytral i forhold til partipolitikk og livssyn.»les mer

Gjeldsoffer-Alliansen (GOA)

Hvordan kontakter du GOA?

Vår post- og besøksadresse er:

  • Pilestredet 17
    0164 Oslo.

Besøk kun etter timeavtale! Vi har stor pågang.

  • +47 22 36 30 59
  • Kontoret er åpent 09 - 16.
  • Vi leser alle meldinger vi mottar, men av kapasitetshensyn må vi prioritere å besvare våre medlemmer.
Cron Job Starter